Starten av 2014 har vært formidabel, med fint og klart vær og mye flott lys. Sola er så vidt tilbake og det utnyttes med korte og lengre turer. Vest- og 070-411 sørvestsiden av øya er å anbefale om dagen, der får man best utsikt mot lyset. Her viser vi en bildeserie fra noen av turene vi har vært på i løpet av 70-410 den siste uka. Håper på like flott vær framover og gleder oss til sola er ordentlig tilbake!
Nå når det går mot lysere tider er det kanskje lov å drømme om de vårlige og sommerlige utfluktene? De som gjør at blodet bruser, vi våkner fra vinterdvalen og kjenner at vi lever! Her vil jeg dele med dere en av mine fineste turopplevelser fra den mangfoldige øya vår: en overnattingstur på Meløytinden i juni 2013.
Mange av mine vakreste friluftslivopplevelser har jeg hatt rundt og på toppen av Meløya. Her er bilder tatt fra overnattingsturen sammen med Karen Fagervik Omnes i juni 2013. En perfekt utflukt i impulsivitetens navn.
Vi slo opp leir på den vestliggende toppen foran Tinden, med god utstikt opp mot varden. Vi gikk opp utpå kvelden etter ei sandvolleyballøkt, og tok ikke med oss mer enn nødvendig.
Etter å ha inntatt kveldsmat med champagne i kveldssola, krøp vi godt ned i soveposene – og hadde nesten ikke råd på å lukke øynene for natta på grunn av den vakre utsikta over speilblankt hav langt der nede. Siden vi såvidt var begynt på juni måned var ikke midnattsola kommet helt på plass. Men siden vi var høyt nok oppe tok det ikke lange stunda fra hun i sin dyprødlige prakt forlot oss, før hun igjen dukka opp igjen i øst med sine klare hvitgule morgenstråler og vekket oss fra vår lette skjønnhetssøvn.
Tenk at vi har tilgang til slike mektige naturopplevelser når det enn måtte passe oss? E syns i gruinn’ vi e bætteli heildi 🙂
Hva gjør man når man er trist for at det ikke ble en hvit jul, og at det ikke er skiføre i januar? Jo, man drar nytte av de fordelene som kommer med at det ikke er snø på bakken.
I dag tok vi på oss Gore-Tex skoene og traska mot fjellet. Målet med turen var å få frisk luft, fin utsikt og trim etter en rolig jul. Turen starta fra Steinveien, og den firbeinte var overlykkelig for å få være med på tur igjen etter å ha sittet i bur i bilen i til sammen 14 timer i dagene i forveien.
Første stopp (utenom alle de små underveis) var Kvilersteinen. Her nøt vi en sjokoladebit og utsikten før vi fortsatte oppover. I løpet av turen opp Rabban sprang den firbente opp på Sukkerbiten og ned igjen til oss, før han fortsatte opp igjen. Vel oppe ble det litt bildetaking og mere sjokolade. Siden det blåste friskt, valgte vi å ikke stoppe så lenge, og fortsatte videre inn i fjellet mot Ellingslettdalen der vi skulle gå ned.
Føret var utmerket; bakken var hard av frost, men mosen ga likevel noe demping under føttene. Vel nede i Ellingslettdalen fulgte vi bekken mot granfeltet. Når vi kom fram tid ble vi usikker på hvor stien gikk og valgte en noe tung rute; TVERS GJENNOM granfeltet (anbefales ikke). Til slutt fant vi en lysning og fant deretter stien. Siste etappe mot Bremnes gikk fort da både tobeinte og firbeinte begynte å bli sultne og slitne.
Været var forresten upåklagelig; Noe vind på toppen, ellers fint, lett skydekke og rundt 5 plussgrader. For et vær, for en tur, for en dag!
Hva gjør man når det er vindstille (endelig), skyfritt, sola skinner på fjellene, 15 cm nysnø og preparerte skiløyper rett utenfor stuevinduet? Jo, man hiver på seg ytterklærne, kommer seg ut og spenner på skiene.
Skiløypa er preppet for både skøyting og klassisk og går på jordene rundt Steinveien og Nylandhågen. Allerede før vi kom oss i sporet møtte vi de første skiløperne, og i løpet av den 1,8 km lange løypa var vi totalt 10 tobeinte og en firbeint i dag. Etter tre runder i løypa var den firbeinte relativt utslitt og la seg langflat foran peisen. Så heldig vi er som har slike forhold.
Jeg har lyst til å fortelle dere om ei bok og en tur som begge er ganske unike.
For lenge siden leste jeg ei bok som de har på biblioteket på Meløy. Boka heter: Ruijentene som kom til kongen.
Boka er fra 1974, og er skrevet av en kjent ukebladjournalist. Den handler om to søstre, Ingerine og Gurine, som bodde på en svært liten, tungdrevet jordlapp høyt oppe i en fjellside i Telemark. Boken forteller som slitet, arbeidsmoralen, gudstrua og den store kjærligheten til hjemplassen. Og den forteller mye om å være tradisjonsbunden. Disse to små damene (på ca 120 cm) sa i et ukebladintervju at det skulle vært fint å få sett kongens slott. Kong Olav leste dette, og inviterte dem til slottet. Boka handler også om deres første tur til Oslo, og om møtet med kongen.
Da vi skulle reise på sommerferie til de traktene nå i sommer var jeg på biblioteket og fikk lånt boka på nytt. Jeg leste den høyt for ungene, slik at de skulle ha historien med seg da vi besøkte stedet.
Rui er en husmannsplass i ei steinur over Riarhammaren, i Dalen i Tokke kommune i Telemark. Plassen er liten, husene er små og man kan levende se for seg hvor mye slit og arbeid som skulle til for å fø 6 unger fra den lille jordlappen. Her kan du lese mer om historia til folket på Rui. Les mer….
Vi tenkte at vi skulle gå opp den lengste veien fra Dalen. Men da vi kom til turistkontoret var der en hyggelig ung mann som straks slo opp yr.no for oss, og sa at det var meldt tordenvær og lyn, og vi burde komme oss tilbake fra turen før det startet. Så i motsetning til det Ruifolket hadde muligheten til i gamle dager, så satte vi oss i bilen og kjørte et stykke av veien. Bratt og svingete var det, og veldig trangt å parkere.
Da bilen var forsvarlig plassert begynte vi på stien. Den i seg selv var en utfordring for en med høydeskrekk, men vi holdt godt i ungene og kom oss inn på en fjellvei etterhvert. Det var ikke lange turen før vi var fremme ved husmannsplassen. Her kunne vi se det lille huset der Ruijentene hadde sovet i samme sengbenk.
Slipesteinen sto under fjøset, og steinura var lagt fint til side slik at de magre gresstustene kunne få gro og holde liv i ei ku og noen sauer.
Og plassen har ei fantastisk utsikt over Dalen og Bandak (Telemarkskanalen), så det er ikke vanskelig å forstå at Ruijentene elsket hjemmet sin.
Så hvis du en gang er på de trakter, så ta deg tid til å gå turen. Det er en fin naturopplevelse og en reise tilbake i historien.
Det finnes ei grotte på nordsia av Meløya. Denne grotta hadde vi hørt mye om, og en kveld bestemte vi oss for å ta veien dit. Vi klarte å overtale to turvenner til å bli med. Klokka 20.00 starta 4 tobeinte og 1 firebeint fra parkeringsplassen med Bremnes med godt mot og litt utstyr i sekken (mat, hodelykter, tau, ekstra skift, kamera). Vi hadde fått det for oss at det skulle ta rundt halvannen time hver vei, men det skulle etter hvert vise seg å ikke stemme helt.
Underveis på turen tok vi oss tid til å ta bilder, nyte utsikten, sola og været og bare nyte livet. Den firbeinte, som bare var 4 måneder på den tiden, ble av og til sliten og måtte bæres. Etter over 2,5 time på tur hadde vi enda ikke nådd grotta, noe som kan skyldes at stien ikke var helt optimalt merka, pluss at vi prøvde å ta en «snarvei» ved å holde oss høyt i terrenget. Det resulterte i at vi kom for høyt og måtte gå en omvei nedover. TIPS! Prøv å følg stien så godt dere kan, selv om den fører dere ned mot havet igjen. Dette er nok den beste ruta.
Etter rundt tre timer (23.00) var vi framme og klar for å entre grotta. Vi hadde med lykter til alle mann og lysende oransje line til den firbeinte. Nedstigningen fra kanten av grotta og ned mot det trangeste partiet var noe glatt på grunn av drypping fra «taket». Vel nede fant vi ut at det allerede var et tau, så dette hadde vi ikke trengt å ta med. Klar for å ta tauet fatt begynte spenningen å sitre i kroppen. «Skulle vi virkelig ned i DET trange hullet?». Etter litt planlegging fant vi ut hvordan vi skulle få ned hunden også. Førstemann skulle stille seg nederst, og så skulle vi andre så i ulike deler av nedstigningen for å ta imot og sende hunden videre. Planen fungerte utmerket og etter noen minutter var alle 5 inne i grotta.
Grotta viste seg å være større enn vi hadde forventet. Det virket uendelig langt inn (kan være på grunn av dårlige hodelykter). TIPS! Ta med ordentlige, gode hodelykter. Dog, det tok oss vel 5 minutter til og så var vi innerst i grotta. Der skrev vi oss inn i boka, tok litt bilder og startet så på tilbaketuren igjen.
Vel ute av grotta fikk vi en nydelig utsikt med midnattssola som lyste på Støtt og det speilblanke havet. Turen tilbake fulgte vi stien hele veien. Først ned mot havet, så opp i terrenget igjen. På vei hjem tok vi en stopp ved gapahuken hvor vi lagde oss nattmat bestående av indrefilet med tilbehør på bålet. Vi var hjemme igjen rundt 02.30, så turen totalt, med alle stopp, tok 6,5 time. For en opplevelse! For et gjeng! For en kveld!