søndag, oktober 21, 2018

Tjyv-Henrik og grotta.

Vi har fått tak i et ark med en tekst som er skrevet av Arnfinn Myrvang for ganske mange år siden. Så her kan vi nå presentere litt av historien om han Tjyv-Henrik: 

«Tjyv-Henrik var en person hvis liv var omgitt av viss helteglorie som døset i mystikkens aura. Fortellingene om mestertyven antok ofte karakter av en fantasifull blanding av eventyr og sagn. Hans liv og meritter var spennende å få fortalt i skumringstimen, og oppe i fjellet var jo hulen han bodde i -«Tjyv-Henrikholla» …

Men Tjyv-Henrik var virkelig nok. Hans navn var Henrik Jakobsen og han ble født omkring 1690, muligens på Vall. Der bodde han hvertfall som husmann under lensmannsgården, under daværende lensmann Hans Andersen. Henrik var gift med Dorde Olsdatter, og med henne hadde han en sønn.

Maleri av Marit Eiksund

Maleri av Marit Eiksund

Første gang Henrik Jakobsen opererer i ting-protokollene er i 1731. Her var han innstevnet for leiermål (utroskap). Rettsdokumentene forteller at han vedsto seg sin «synderlige gjeming», men desverre hadde han ikke penger til å betale bøtene med. I retten kunne Henrik fortelle at han var skyldig både «hist og her», og lensmann Andersen dømte ham til å stå i gapestokken ved kirken på Meløya tre søndager på rad. Her skulle han hver gang overøses med vann «andre ligesinnede til avsky».
Dette var begynnelsen på Henriks kriminelle løpebane, og det gikk ikke mange årene før han rotet seg inn i et nytt leiermål, denne gang med Lisbeth, tjenestejenten hos selveste lensmannen. Det var alvorlig for Henrik, og enden på visen ble at han og Lisbeth flyktet under en tur til Sleipnesmartnan.
Henriks liv etter dette ble i stor grad et liv på flukt: fra lovens håndhevere. For å opprettholde livet måtte han stjele og ta seg til rette, langs hele Helgelandskysten og ofte i Meløy fjerding. Han ble nok «hektet» i ny og ne, men han ble også etter hvert nokså dreven i å lure seg unna øvrigheten. Hans bedrifter levde på folkemunne, og det er sagt om ham «at denne Mestertyv har været fuldt saa dygtig, klog og formentlig ogsaa forholdsvis ligesaa frygtet og berømt som de to landskjente Størrelser fra det følgende Aarhundrede -Gjæst Baardsen og Ole Høiland.»

I en alder av 50 år ble Henrik til sist dømt til å henges i galgen, men saken gikk til kongen i København, som formildet dommen slik at han istedenfor å miste livet i galgen «skall piskes til kagen og arbeide sin livstid i nærmeste festning». Slutten på historien om Henrik Jakobsen burde altså ende med at han etter benådningen ble transportert til Munkholmen for der å henslepe sitt videre liv i slaveri. Men at Tjyv-Henrik har vært på noen festnig er aldri blitt dokumentert. En teori går ut på at han enda en gang greide å rømme. Kanskje kom han seg over til Sverige?!
Om Henriks endeligt forteller et sagn at Henrik, sammen med sin kone, ble talt til fange og skutt i Tjyv-Henrikholla på Skjerpa, ved Meløysundet. Her hadde det fredløse paret et tilholdssted. Herfra dro de på tyveriferder natterstid i sin båt som om dagen ble nedsenket i sjøen. Men så fikk øvrigheten nyss om dette oppholdsstedet, og en dag sto en flokk bevepnede karer utenfor hulen for å gripe synderne. Kona til Henrik hørte klikkelydene da geværhanene ble spent, og gjorde mannen oppmerksom på dette. -Det bare brast ute i brannen, svarte Henrik, som altså trodde at klikkelydene kom fra bålet utenfor hulen. Dermed ble ekteparet grepet og skutt.

Historien vet å fortelle at Tjyv-Henrik en kirkesøndag ble observert i sin båt på tur forbi Meløy. Han gikk i land på naboøya Skjerpa. Nå gikk det ilbud utover til kirken, og hele menigheten la ut på forbrytertjakt, i en armada av småbåter. Han Tjyv-Henrik hadde gjort som han pleide, nemlig lasta båten «sin» med stein og søkt den -og gått på land. Menigheten omringet hele Skjerpa, og Henrik ble tatt. Så bar det i arrest med ham -igjen.
Tjyv-Henrik gav seg også ofte ut for å være en velhavende mann fra Ørnes. Døtre ble nærmest bydd frem til den «staute, pengesterke kar’n» fra Ørnes. Og Henrik utnyttet slike situasjoner helt til han merket at folk begynte å ta mistanke. Da bar det avgårde igjen.
Myteomspunnet sannhet? Sikkert! Men artige beretninger er det hvertfall …
Tjyv-Henriks virkelig liv og endeligt er beskrevet av en Meløymann, W. Th. Helgesen som nitidig gransket justisprotokoller for Helgeland fra 1737 til 1746, og på grunnlag av denne granskning skrev:
STORTYVEN FRA MELØ
Henrik Jakobsens historie.
Fortellingen gikk rundt århundreskiftet som føljetong i «Nordlands Folkeblad», en avis som utkom i Mosjøen. I 1901 kom beretningen ut i bokform.

Førstemann på tur ned i grotta. Foto: TB

Foto: TB

GROTTA
Grotta ligger i fjellsiden like nord for Miganvatnet. Det var først rundt 1900 at den ble oppdaget, og
den ble etter hvert en attraksjon, spesielt for folket på Meløy.
Guttene Bartolv Dahl og Olaf Olsen var en dag «roen» like utenfor der grotta befinner seg. Været var pent, og i en pause la de seg ved siden av robåten til en annen fisker, Haldor Hegge. Han pekte opp i fjellsiden og fortalte at der oppe hadde han en gang vært borte i noe merkelig og interessant en gang han var oppe i fjellet og lette etter geiter. Her hadde han kommet inn i en hvelving i fjellet, som hellet en del ned mot bunnen. Etter å ha gått over både berg, grus og stein, kom han innerst inne hvor det var et hull i bunnen. Han kastet stein ned gjennom hullet og hørte at disse ramlet langt ned.
Dette ble spennende for de to ungguttene, som straks stakk opp gjennom lia for å undersøke fenomenet. De gikk inn i grotta, og Bartolv forsøkte å smyge seg ned gjennom hullet. Han senket seg så langt at han hang på brystkassen før han fant noe han kunne trå på. Men da han kikket ned var det helt mørkt, han kunne ikke se noen ting. Han ba derfor kompisen om å finne tørr never som han kunne tenne på og bruke til lys. Dette ble gjort, og han konstaterte straks at nå kunne han gå trygt og godt videre. Olaf fulgte etter.
Det synet som møtte dem da de fikk skikkelig flamme på neveren kom de aldri senere til å glemme: en lang tunnel, som krympet i omfang, gikk videre innover. Både gulv, vegger og tak var skinnende hvite. At de var de første levende vesener som sto der var de ikke i tvil om. På gulvet var det ingen spor, det lå slett og fint som på strand når sjøen ebber ut.
Grotta ble senere målt til ca 90 meter.

Lotte innerst i grotta. Foto: TB

Foto: TB

W. Th. Helgesen sier i sitt forord til boka om Tjyv-Henrik (1901) at
«paa Mela i nordre Helgeland findes i Fjeldet paa nordre Side en Grotte, eller Hule, som den Dag idag kaldes «Henrikholla», og om hvilket Sagnet beretter, at der i gamle Dage har opholdt sig en Stortyv og Røver. Ved min reise derop forrige Sommer var jeg og beså nævnte Hule. Meløen er nemlig mit Fødested, og havde jeg saaledes særlig interesse af at faa vide alt om dette Sagn og denne Hule, og det saa meget mer, som der faa dage for min ankomst til Melø var oppdaget af min Søstersøn en ualminnelig stor og interessant Grotte, indenfor den før kjendte, men som stod i Forbindelse med den ved en trang Aabning. Den indre Grotte viste sig ved nøiagtig Maaling at være 159 alen lang, ret ind i Fjeldet, 15 a 20 alen bred og 10 a 15 alen høi, altsaa den største, saavidt vides, endnu opdagede Grotte Nordenfjelds. Et lignende hul i Fjeldet, men meget mindre, findes ogsaa paa «Skjærpen», en ø tæt ved Melø, dette kaldes ogsaa «Henrikholla».

Kanskje var ikke Bartolv og Olaf de første likevel? Kan en veidemann ha sittet på sandgulvet i grotta, trygt i ly for vær og vind, en gang for lenge, lenge siden? Kanskje vil noen her en gang finne spor etter «Meløymannen»? Var det her Tjyv-Henrik hadde tilholdssted? Grotta kan hvertfall gi luft under fantasiens vinger …»

Utsikta fra grotta. Foto: TB

Utsikta fra grotta. Foto: TB

 

 

 

 

 

 

 

MTT