Kulturhistorisk løype på Meløy

(Teksten er hentet fra Meløy kommunes nettside.)

Meløya er ei øy full av spennende historie – en historie som strekker seg over en periode på over 10 000 år. Det starter i steinalderen, går via vikingetida og middelalderen, og ender opp i nyere tid. Hver epoke har satt sine spor i landskapet som en påminnelse om tidligere tiders liv på øya. Ikke alle spor er like synlige, men er du oppmerksom og har litt fantasi tror vi du kommer til å finne mye interessant her.

Med utgangspunkt i fortiden har vi laget ei kulturhistorisk løype og satt opp informasjonskilt ved en del kulturminner på øya.

Skilt 1 står i Risvika, et sted hvor man har funnet flere gjenstander som stammer fra øyas bosetning i steinalderen.
Skilt 2 står i Sjyskaret, ved et anlegg med en bautastein som omkranses av flere gravhauger, trolig fra yngre jernalder.
Skilt 3 står ved Meløy kirke. Dette var tidligere hovedkirken i sognet. I tilknytning til kirken ligger Meløygården som er et gammelt rekketun som i dag består av åtte bygg med hver sin spennende historie å fortelle. Det var trolig her hovedsetet til adelsslekten Benkestok lå i middelalderen. I perioden 1884 til midten av 1950 tallet var dette kommunens administrasjonssted. Dette området er også Meløy kommunes tusenårssted.
Skilt 4 Står ved steinkaia ved Meløysjøen. Dette var anløpssted for de fleste som kom til øya i offentlig ærend i den tid da Meløya var kommunens administrasjonssted og kirkested.

Navnet Meløy 
Første del av navnet betyr trolig «mel« (av mjol), et ord som ofte brukes om fin sand. På Meløya er det nettopp sand som karakteriserer de lavere deler av øya. Navnet var trolig opprinnelig et øynavn som så gav navnet til øyas hovedgård, der kirka også ble reist. Navnet ble derfra overført til å gjelde hele kommunen.

Gammelvegen
Mellom Risvika og den nå fraflyttede gården Meløysund på østspissen av øya, går det en ca. 2 km lang veg som i dag framstår som et monument over pågangsmot og god veiarbeiderkunst. Veien ble påbegynt i 1924 av far og sønn, Oluf og Karl Meløysund, for å få skikkelig adkomst til gården. Veien ble ferdig i 1933 etter at folk i Risvika også hadde arbeidet et godt stykke på veien fra sin side. Langs veien kan en se solide og kunstferdige gråsteinsmurer, og veikanten er delvis besatt med stabbesteiner, datidens «autovern».

Husk å vise hensyn
Etter lov om kulturminner er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537) fredet. I tillegg ligger en del av kulturminnene på privat eiendom. Ferdsel og opphold må derfor skje på en hensynsfull måte.

Her kan du lese hva som står på skiltene som er satt opp langs turen:

Risvika
At det har ruslet folk rundt på Meløy i flere tusen år finnes det mange bevis på. Fortidsminner finnes over store deler av øya, og det er gjort funn fra ulike tidsperioder og av ulike materialer.
Fra steinalderen (ca. 10 000 – 1 800 f.Kr.) er det gjort flere gjenstandsfunn i området du nå står i. På den tiden var det fangstfolk som holdt til her. Det er blant annet funnet spydspisser og kniver av skifer, flintskraper, søkkesteiner, steinøkser og en spesiell type asbestkeramikk. I Fagervika, like vest for Risvika, har arkeologer lokalisert steinalderboplasser, og man antar at det har vært flere boplasser på de lavereliggende delene av øya.

Vi har lite sikker viten om denne første befolkningen, men de bodde trolig i telt av skinn og livnærte seg av jakt og fiske, av røtter, bær og lignende.

Her i Risvik ble også den kjente «Risvikkniven» funnet. Kniven var opprinnelig laget av ett helt stykke skifer, men da den ble funnet var det bare skaftet som var igjen av den. Kniven er datert til yngre steinalder (ca. 4 000 -1 800 f.Kr.). Det som gjør denne kniven så spesiell er at skaftet er et særdeles pent og naturalistisk utskåret elghode.

Det var særlig fangstfolk i Finland og Nord-Sverige som avbildet vilt på denne måten, derfor kan funnet av Risvikkniven bety at tidligere meløyfjerdinger hadde kontakt med sine nabofolk i øst.

Steinaldermenneskene var trolig ikke permanent bosatt her på øya, men flyttet sannsynligvis fra sted til sted i løpet av året. I fuglenes hekketid på forsommeren bodde de ute ved havet, nær eggværene. Når det ble tid for reinjakt trakk de lengre inn i landet. Steinalderjegerens liv var svært spesialisert, og det gjaldt å utnytte resursene maksimalt for å kunne overleve fra år til år.

Både Risvikkniven og de andre fortidsminnene fra øya blir i dag oppbevart på Tromsø Museum. Mange av gjenstandene er funnet av øyas egne beboere når de har bearbeidet jorda, og hobbyarkeolog Simon Risvik har bidratt mer enn de fleste.

Sjyskaret

Her i Sjyskaret finnes i dag sju gravhauger med en tilhørende bautastein i midten. Haugene er ikke lett å få øye på, men ser man nøye etter kan man se forhøyninger i bakken 6-27 meter fra bautasteinen i ulike retninger. Noen ligger helt inntil dyrket mark. Gravhaugene er alle mellom 4-12 meter i diameter og mellom ¼ -1 ½ meter høye. Alle gravhaugene har et mer eller mindre tydelig søkk på toppen. Dette tyder på at det inni hver haug har vært en form for gravkammer som i tidens løp har rast sammen.

Gravfeltet stammer fra jernalderen, og mest sannsynlig fra yngre jernalder, en tidsepoke som omfatter perioden 570 e.Kr. – 1030 e.Kr. Dette betyr at gravene er fra vikingtida eller tida før det, merovingertida.

I Vågen nedenfor gravhaugene er det registrert et større båtopptrekk med et ca. 80 meter langt båtdrag. Også restene etter en gammel vei fra denne er fortsatt synlig den dag i dag. Denne går via gravfeltet og videre mot sentrum av øya, hvor kirken og Meløygården i dag ligger. Kirkestedet har trolig vært øyas sentrum helt siden middelalderen. I skaret sør for gravfeltet er det funnet rester etter en gammel ferdselsvei som går fra Vågen i Sjyskaret og i retning sør mot Meløysjøen. Kanskje bodde det i yngre jernalder folk nede ved sjøen som med denne veien gjennom skaret var forbundet med den indre delen av Vågen.

Ved Meløysjøen er det også påvist gravhauger. I tilknytning til dette gravfeltet hørte det også med en bautastein, men denne er i dag dessverre fjernet.

Bautasteiner er ofte slik vi ser den her, rått tilhugd og uten form for innskrift. Særlig i Norge, Sverige og på Bornholm var denne typen minnestein mye brukt i jernalderen.

Hele Meløy kommune er ved to anledninger, i 1960 og i 1979, blitt tilnærmet totalregistrert arkeologisk. I alt er det blitt registrert 7 bautasteiner i kommunen, 2 av disse hører til her ute på Meløy. Alle 7 ligger i tilknytning til gravanlegg. I alt er det registrert i overkant av 300 gravhauger eller gravrøyser i kommunen.

I Kong Sverres Saga nevnes blant annet at under baglernes herjinger langs Helgelandskysten på slutten av 1100-tallet, fikk baglerne med seg de beste menn bl.a. Guttorm i Melø og Brynjulv hans bror. Kanskje står du nå på deres hjemtrakter.

Ved Meløysjøen står også et skilt i serien «Kulturhistorisk vandring i Meløy».

Meløy kirke og Meløygården
I den tiden båten var det viktigste framkomstmidlet for kystbefolkningen, lå Meløya meget sentralt til for folk i de omkringliggende fjorder og øyer, og den lå nært skipsleia. Det var derfor naturlig at meløyfjerdingenes sentrale sted i tidligere tider ble kirka på Meløya og Meløygården.

Kirkene på Meløya. Det er nærliggende å anta at den første kirken på Meløya ble oppført allerede på 1300-tallet, da det ble bygd en mengde kirker rundt om i landet på denne tiden. Den første kirka vi har sikker viten om blåste ned under en høststorm i 1655. Den nye kirka, som Jon Svendsen Kirkebygger ble satt til å bygge, brant ned i 1703, mest sannsynlig etter et lynnedslag. En del gjenstander, som altertavle, prekestol, messehagler, kalk og disk samt lysekrone, ble reddet ut fra bygget før det ble flammenes rov. Den nye kirka som så ble bygd, ble revet og solgt på auksjon i 1868. I forbindelse med denne rivingen ble det funnet rundt 70 kister under kirkebygget. Den eldste av disse var fra 1741, men skikken med at høytstående personer kunne kjøpe seg en hvileplass under kirka var i bruk lenge før denne tid også. Å bli gravlagt under kirka var bare noen få forunt da det var svært dyrt. Midt på 1600-tallet kostet en slik gravplass her i distriktet like mye som i ku.

Samtidig med riving av kirka i 1868 ble nytt kirkebygg oppført – og det er denne kirka som står her den dag i dag. Meløy kirke, eller Meløykatedralen som den også blir kalt, ble innviet i juli 1867. Kirka er en av Norges største langkirker i tre, og hadde opprinnelig sitteplass til 800. Siden innvielsen har bygget flere ganger vært gjenstand for restaurering både innvendig og utvendig.

Kirkegården
Hvor lenge kirkegården har vært i bruk vet vi ikke sikkert, men det er naturlig å tro at den har vært benyttet så lenge det har vært kirkested her. Tidligere ble alle i kommunen ført hit for den siste hvile, men i dag brukes den som lokal kirkegård. Kirkegården er flere ganger blitt utvidet, og gråsteinsmuren som omgir den eldste delen er antakelig oppført i forbindelse med utvidelsen i 1867. Den eldste gravsteinen på kirkegården er fra 1802 og er en høy kleberstein med innhogde inskripsjoner på begge sider.

Meløygården
Fellestunet foran kirken kalles Meløygården, og man antar det var her adelsslekten Benkestok hadde sitt hovedsete i middelalderen. Dette er en av svært få adelsseter vi kjenner til i Nordland. Den siste i slekten som satt som eier av hele Melø Gaard, var Ermegaar Trondsdatter Benkestok som døde i 1695. Adelsfamiliens gods og gull ble imidlertid ødelagt under en brann i 1687. Trond Jonssøn Benkestoks signetring finnes fortsatt den dag i dag. Her finner du mer om den. 

Nye bygninger ble satt opp, og fra omkring 1850 var Meløygården sentrum for den offentlige myndigheten i hele kommunen. Da hadde både lensmann, kommunestyre og andre offentlige organer sine lokaler her.

Byggene var organisert som et fellestun, og på det meste skal det ha bestått av 13 bygninger. I dag består tunet av i alt 7 bygninger, om man regner med Meløy sparebanks bygg fra 1925: Almuestua (kommunelokalet), Kjeipen (også kalt Helgesenhuset, hvor bl.a. kirkekaffen ble drukket på søndagene), Tostrupgården (Øverstua), Nerstua (Andreassenhuset), Anders Larsa-huset (Hybelhuset, bl.a. bruk t som bolig for rekepillerskene til Meløy Fiskeindustrier p å 1960-tallet), Dybvikhuset (Borterstua) og Banken (brukes i dag som arkiv for eldre lokalhistoriske skrifter fra hele kommunen).

Fra midten av 1900-tallet stilnet den offentlige virksomheten i Meløygården mer og mer av. Kommuneadministrasjonen og de fleste andre funksjoner flyttet inn til Ørnes på fastlandet. I dag er Meløygården overdratt til «Stiftelsen for vern av Meløygården». En del av bygningene er i privat eie, men inngår som en del av fellestunet.

Meløysjøen

Området du nå står i har en svært sentral plass i Meløy kommunes historie. I den tid kommunens administrasjonssenter var lokalisert til øya, var det mye liv og røre her. Dette var da anløpssted for de fleste som kom til øya i offentlig ærend.

I 1884, det året Meløy ble egen kommune, fantes bare en offentlig veg i kommunen. Denne vegen gikk her fra Meløysjøen og opp til kirka. Strekningen er ca. 1 km lang og byggingen ble delvis finansiert ved hjelp av økonomisk tilskudd fra Nordland fylke. Dette var for øvrig den første vegbevilgningen den nye kommunen fikk.

Likkistesteinen
Leter du langs fjærekanten, vil du finne en lang, flat stein som den dag i dag kalles «likkistesteinen» . Denne ligger sentralt plassert i forhold til hvor folk steg i land fra båtene sine. Her har nok mange likkister stått mens begravelsesfølget fortøyde sine båter eller var innom et naust og fikk på seg kirkeklærne, når man kom til Meløya i begravelsesærend.

Steinmoloen
Mellom 1900 og 1910 fikk kommunen statsmidler til å bygge en steinmolo/steinkai i Meløysjøen. Dette skulle gjøre ilandstigningen behageligere og verne båtene mot «sørvesten». Rundt 1910 var det ca. 90 meter lange byggverket ferdig, pent murt i tilhogd gråstein. Ideen til kaia kom fra øyas lærer, August Sivertsen som omkom på sjøen i 1900, mens murer og emisær Riise fra Vesterålen var ansvarlig for byggingen.