-Vi skal starte opp igjen denne tradisjonen, sa julebukken med den største magen, da 9 julebukker hadde trampet opp på altanen vår, sent lørdag kveld, og sunget den første julesangen.
Eller litt fliring og prating, ble sang nummer to stødig igangsatt av den drevne kapellnissen som til vanlig holder styr på mannskoret.
Det var så vakkert og klangfullt at de små glassene kom dansende ut av skapet og fant hver sin nissehånd.
Og etter at snapsen var inntatt, gikk de rett i gang med å synge «Støveldansen» . Så gikk turen videre for å glede noen i neste hus.
Ingenting er vel så fint som å våkne opp en søndag morgen å se at ute er det et fantastisk vær, 8 minusgrader, og et nydelig vinterlys over fjellene.
Slik var det nå i dag.
Da er det bare å sette på kaffemaskinen og lage seg en god kopp kaffe.
Så med kaffen klar og ungene foran morgenbarne-tven, kunne jeg sette meg ved kjøkkenvinduet å se på småfuglene som også har næringsvett og starter dagen i matfatet.
Og siden jeg fikk spørsmål i går kveld, av en julebukk som jeg skal skrive mer om senere, så skal jeg nå «reklamere» litt for en fuglemater.
Det hele begynte med at ho mor på Dalbakken trengte en ny fuglemater. Og siden hun sitter en del inne så tenkte jeg at det kunne vært fint om hun kunne se fuglene når hun sitter ved kjøkkenbordet. Jeg hadde allerede sette en veldig fin variant i Olahågen, men den fant jeg ikke på noen nettbutikk.
Hva gjør man når det er vindstille (endelig), skyfritt, sola skinner på fjellene, 15 cm nysnø og preparerte skiløyper rett utenfor stuevinduet? Jo, man hiver på seg ytterklærne, kommer seg ut og spenner på skiene.
Skiløypa er preppet for både skøyting og klassisk og går på jordene rundt Steinveien og Nylandhågen. Allerede før vi kom oss i sporet møtte vi de første skiløperne, og i løpet av den 1,8 km lange løypa var vi totalt 10 tobeinte og en firbeint i dag. Etter tre runder i løypa var den firbeinte relativt utslitt og la seg langflat foran peisen. Så heldig vi er som har slike forhold.
Det finnes ei grotte på nordsia av Meløya. Denne grotta hadde vi hørt mye om, og en kveld bestemte vi oss for å ta veien dit. Vi klarte å overtale to turvenner til å bli med. Klokka 20.00 starta 4 tobeinte og 1 firebeint fra parkeringsplassen med Bremnes med godt mot og litt utstyr i sekken (mat, hodelykter, tau, ekstra skift, kamera). Vi hadde fått det for oss at det skulle ta rundt halvannen time hver vei, men det skulle etter hvert vise seg å ikke stemme helt.
Underveis på turen tok vi oss tid til å ta bilder, nyte utsikten, sola og været og bare nyte livet. Den firbeinte, som bare var 4 måneder på den tiden, ble av og til sliten og måtte bæres. Etter over 2,5 time på tur hadde vi enda ikke nådd grotta, noe som kan skyldes at stien ikke var helt optimalt merka, pluss at vi prøvde å ta en «snarvei» ved å holde oss høyt i terrenget. Det resulterte i at vi kom for høyt og måtte gå en omvei nedover. TIPS! Prøv å følg stien så godt dere kan, selv om den fører dere ned mot havet igjen. Dette er nok den beste ruta.
Etter rundt tre timer (23.00) var vi framme og klar for å entre grotta. Vi hadde med lykter til alle mann og lysende oransje line til den firbeinte. Nedstigningen fra kanten av grotta og ned mot det trangeste partiet var noe glatt på grunn av drypping fra «taket». Vel nede fant vi ut at det allerede var et tau, så dette hadde vi ikke trengt å ta med. Klar for å ta tauet fatt begynte spenningen å sitre i kroppen. «Skulle vi virkelig ned i DET trange hullet?». Etter litt planlegging fant vi ut hvordan vi skulle få ned hunden også. Førstemann skulle stille seg nederst, og så skulle vi andre så i ulike deler av nedstigningen for å ta imot og sende hunden videre. Planen fungerte utmerket og etter noen minutter var alle 5 inne i grotta.
Grotta viste seg å være større enn vi hadde forventet. Det virket uendelig langt inn (kan være på grunn av dårlige hodelykter). TIPS! Ta med ordentlige, gode hodelykter. Dog, det tok oss vel 5 minutter til og så var vi innerst i grotta. Der skrev vi oss inn i boka, tok litt bilder og startet så på tilbaketuren igjen.
Vel ute av grotta fikk vi en nydelig utsikt med midnattssola som lyste på Støtt og det speilblanke havet. Turen tilbake fulgte vi stien hele veien. Først ned mot havet, så opp i terrenget igjen. På vei hjem tok vi en stopp ved gapahuken hvor vi lagde oss nattmat bestående av indrefilet med tilbehør på bålet. Vi var hjemme igjen rundt 02.30, så turen totalt, med alle stopp, tok 6,5 time. For en opplevelse! For et gjeng! For en kveld!
I år har styret i Fjellheim påtatt seg å selge 60 stk. kalendere for Meløy kommune.
Kalenderen «Ett år i Meløy 2014» har blant ett fint bilde fra Meløysjøen i tillegg til at den har et oversiktsbilde der hele øya synes. En flott kalender som er en super julegave til venner og kjente som har flyttet fra kommunen.
Kalenderen koster kr. 80,- og for hver kalender får Fjellheim hele 50 kroner, så dette er en god inntekt for felleshytta på fjellet.
Ta kontakt med Brynhild Sørgård, tlf. 995 85647, så får du kjøpt kalenderen.
I dag, 30. november, var det tid for julegateåpning i Meløygården. Alle ingrediensene var til stede for å skape et trivelig arrangement. Ny, hvit snø, ikke vind, grøt i puben, sveler, gløgg, husflid, mat av mange slag, lotteri, gang rundt juletreet til Meløy hornmusik, mye folk, nisser og mange unger.
Småtrinnet ved skolen er i full gang med å samle inn tomme telyskopper av aluminium.
De er med i en konkurranse som heter Telysjakten og den varer fra 1. november til 31. januar.
Har du noen tomme beholdere som du vil gi til dem kan du levere dem på skolen, på venterommet, eller direkte til en av ungene.
Et telys er lite, men kan spre mye varme og glede. Det gjør høsten mindre mørk og skaper stemning til jul og nyttår. Men telyset har også en verdifull kropp, laget av aluminium, et av de mest gjenvinningsvennlige metallene som finnes.
Vet du at vi nordmenn bruker 200 millioner telys hvert år? At aluminiumen fra de brukte telyskoppene kan bli 30.000 sykler?
Utover høsten har det vært mye fokus på håndball på barnetrimmen, med Tine og Einar i Steinveien som flinke trenere. Etter at ungene gjennomførte Minihåndballturneringa med glans var det tid for å endre fokus. Vi tok derfor kontakt med stedets nye hjemmehjelp, som har noen skjulte talenter.
Alex, som mannen heter, er 25 år og kommer fra Ukraina. Han har drevet med turn siden han var 10 år, og går med aller største letthet omkring i gymsalen på hendene, mens han klapper med føttene. Ungen synes det er veldig morsomt og inspirerende, og roper stadig ut: «Alex, gjør et triks!»
Så nå er vi i gang med turn, og skal drive med dette i noen uker fremover. Ungene øver i ringene, de øver på å stå på hendene, slå hjul og stiften, og bruker trampolinen og bukken (hesten) med stor iver.
Og Alex støtter opp, forklarer teknikker, og heier på ungene.